Året i Kairo.

Året i Kairo

Av Majken Wærdahl

Etter et år som danser i Kairo vil jeg gjerne dele mine erfaringer med Al Farahs lesere. ( Se Al Farah nr 20 om begynnelsen på eventyret)

Denne tiden har utvilsomt vært det mest spesielle jeg noen gang har vært med på, og det er både på godt og vondt.

Spørsmålet må bli: Kan en karriere i Kairo anbefales?

 

Etter min første sommer som danser i Kairo kom jeg hjem i August med Hepatitt A. Jeg hadde da danset i fem uker og var allerede kjempesliten.

De fire månedene jeg var hjemme brukte jeg til å bestemme meg for om jeg skulle prøve på nytt eller la det være. Noe motvillig tok jeg beslutningen om å igjen reise nedover, for jeg skjønte at jeg aldri ville få fred om jeg ikke fullførte dette. En annen motivasjonsfaktor var at jeg fikk med meg Tom, kjæresten min, de første 4 månedene. Uten ham vet jeg ikke hvor lenge jeg hadde holdt ut. Ensomheten i Kairo er nemlig noe av det verste.

Nye allianser.

I min første periode var jeg tett knyttet til en stor og kjent impressario som riktignok skaffet meg masse jobber, men som jeg selvfølgelig ikke kunne stole på. Det meste av lønna mi gikk til ham og han ga meg minimalt med informasjon for at jeg ikke skulle skjønne hvordan systemet virket. Jeg visste at det var mange andre dansere som hadde kastet ham på dør etter en stund, men egentlig var det en grei plass å begynne. Han ordnet alt kjemperaskt og fikk meg i jobb nærmest på dagen. Alt i bransjen går på bekjentskaper og makt, og dette hadde han. Derfor fikk jeg en ”flying start” og gjorde bare etter en uke bryllup på femstjerners hoteller som Ramses Hilton og Conrad.

Dette var vel og bra, men også ganske ensomt. Jeg hadde hele tiden ulike orkestre, noe som gjorde at jeg ikke ble kjent med eller trygg på de som spilte for meg.

Men etter jeg begynte å jobbe fast på Nile Maxime fikk jeg en fast gjeng som jeg etter hvert ble komfortabel med. Manageren min rådet meg hele tiden til å holde avstand fra musikerne. De snakker og slarver masse og er i et konstant konfliktforhold til gutta med makt. Musikerne lider enda mer enn danserne og har derfor ingenting til overs for arbeidsgiverne sine. Derfor var vel manageren min redd for at jeg skulle høre for mye grums om ham og derfor bli mer i opposisjon. Og det med rette. Som den nordmann jeg er, forankret i ideen om at godene skal deles, reagerte jeg sterk på det jeg hørte. Hele bransjen består av tomme løfter, løgner, svik og lureri. Jeg reagerte på at musikerne ble så sjokkert da de følte jeg var på deres side, men når jeg tenker over det så er de vant til å jobbe med Egyptiske eller kanskje russiske dansere, begge dansere fra fattige land som avler en slags grådighetskultur. Hele bransjen handler bare om å karre til seg mest mulig og alle allianser er flytende og lojaliteten er fullstendig fraværende, ikke så mye blandt musikerne, men gjerne litt høyere opp i sjiktene.

Jeg fikk spesiellt god kontakt med Khaled, min Nay-spiller, og oppdaget fort at han var ganske anderledes. Ærbar, ydmyk, varm og rettfredig. Da jeg ble syk og havnet på sykehus fortalte min sleske orkesterleder til orkestret at han hadde valgt å ikke jobbe mer med meg. Ikke noe om at jeg hadde blitt syk. Hvorfor aner jeg ikke, men han likte heller ikke at jeg hadde blitt venner med Khaled og gutta. Etter et møysommelig detektivarbeid lyktes det dem imidlertid å finne meg på sykehuset. De kom listende inn på rommet mitt sent en kveld som om de gjorde noe ulovlig, med lange adresselister og telefonnumre til hver og en. Av alle i bransjen var det bare de som besøkte meg på sykehuset og jeg følte jeg kunne utifra dette trekke slutninger om hvem som brydde seg og ikke.

Kontakten med Khaled holdt jeg hele tiden jeg var hjemme for å bli frisk og da jeg vendte tilbake hadde vi bestemt oss for å samarbeide fra grasrota uten noen over oss.

Den Nord-Afrikanske ”løgnen”.

Det er mye man skal lære i et fremmed land. Det viktigste for meg ble å skjønne at folk i Egypt snakker hele tiden over seg, uten å ha belegg for det de sier eller ha ambisjoner om å faktisk sette iverk det de lover. Man kan feks. si ”I morgen må du komme på lunsj til meg og så skal vi gjøre det og det...”. Dagen etter skjer det ingenting, og man får et inntrykk av at det ble sagt bare for å gjøre deg glad der og da!

Denne måten å forholde seg til virkeligheten på var veldig frustrerende,. Da jeg kom tilbake til Kairo ble jeg garantert at jeg kom til å være i jobb om ti dager. Igjen for å gjøre meg glad.

Det tok to måneder!  Det var nedgangstider og utenfor sesongen, og alle danserne hadde problemer. Store navn tok seg jobber på mer shabby steder og alle hadde det tøft.

For å komme meg litt unna mitt forrige nettverk skiftet jeg navn til ”Nagham” og begynte på en måte helt på nytt.

Vi dro på møter med folk som kunne skaffe oss jobber, dro på audition og jobbet iherdig med papirarbeid og arbeidstillatelse som ikke var så lett å få lenger uten en sterk mann i ryggen.

Etter to måneder hadde jeg endelig jobb. Men alle løfter var brutt. Ingen fridag og lavere lønn enn jeg var garantert. Stedet som ble mitt dansehjem var båtene Pharaon. De er begge femstjernes båter, men de er kjent for å betale ganske dårlig og de har en usympatisk ledelse.

Sjefen skulle hele tiden hakke på oss for småting, alt fra at jeg ikke farhet håret rødt nok til at musikerne av og til tullet litt på scenen. Min beste venninne, sangeren Lamia, fikk sparken en dag hun kom på jobb, fordi den øverste sjefen som aldri var til stede, fikk øye på henne og syntes hun var for tynn! Dagen etter var hun borte.

Respekten for autoriteter var virkelig en utfordring for meg. Som nordmann er du ikke redd folk selv om de har makt og du opphøyer dem ikke som i Egypt. Jeg måtte rett og slett huske å forholde meg anderledes til dem ,da bare en liten feil eller forglemmelse kunne få seriøse konsekvenser. Det var hele tiden avstraffelser skulle en musiker falle for fristelsen å svare en illsint sjef. Og skjedde dette, var liksom alle inneforståtte med det.  Straffene gikk alltid utover alle, som på barneskolen! En gang hadde et annet orkester klaget på maten de fikk i pausen, så da vi kom på båten ble vi nektet mat i vår pause. Jeg lærte meg ganske mye om selvkontroll etterhvert.

Etter så masse løfter gjorde jeg det klart for Khaled at han måtte begynne å forholde seg til min virkelighet og etter det sluttet han å love gull og grønne skoger og vi kunne begynne å jobbe mer strukturert og målrettet.

Jobbhverdagen

Jobben på båten var i og for seg ikke verst. Det var et nesten rendyrket arabisk publikum, folk var ”av høy standard”, høflige og sobre. På sommeren var det ofte et nesten rendyrket Saudi Arabisk publikum. Jeg lærte meg etterhvert  å ikke være redd dem, selv om jeg svinset rundt der som den eneste ”avkledde”. Jeg syntes det var skikkelig skamfullt til å begynne med, men etter at jeg turte å begynne å se damene i øynene , så jeg at det oppriktig koste seg. Jeg opplevde aldri noe negativt eller krenkende, det hjalp også at orkesteret hadde en veldig beskyttelesinnstinkt. Jeg hadde ikke lov til å dra opp noen menn, men av og til kom de av seg selv og hvis det i det hele tatt var antydninger til noe sleskt, avsluttet de bare sangen og mennene gikk av scenen.

Dette er klart fordelen med å jobbe på femstjernes nivå. Man har en respektfull ramme og stemningen tilløper aldri til det seksuelle eller skitne.

Jeg hadde ikke lov til å motta tips da dette ga assosiasjoner til nattklubber. Av og til kom det gulfarabere og kastet tips over meg. Da ble sedlene raskt plukket opp av betjeningen og bryskt levert til bake til giveren.

Jeg kjørte ca 40 minutter show med et skift på hvert dekk. Det ble da ca 80 minutter dansing hver eneste kveld. Noen ganger gjorde jeg i tillegg to turer hvilket betydde 8 skift.

Dette pågikk 7 dager i uka.

I tillegg gjorde jeg bryllup før eller etter båten. Da danset jeg i en time og hadde to skift.

Bryllupene var de beste jobbene. De fleste gjorde jeg i Flyvåpenets bryllupssaler, hvor slektninger av militæret giftet seg. De var alltid overdådige og flotte, og da plusset vi på orkesteret med ti mann så jeg hadde en vegg av lyd i ryggen.

Nyttig samarbeid

Samarbeidet med Khaled var veldig givende. Vi var sammen om alt og først nå fikk  jeg innblikk i baksiden av bransjen som jeg hadde vært så nyskjerrig på. Jeg fikk vite hvordan alt fungerte og ikke minst tilgang på all sladder!

Sammen klarte vi også å skape en litt bedre verden for de som jobbet med oss. Khaled behandlet alle med respekt og strakk seg så langt som mulig for å tilfredsstille sine kollegaer. Han jobbet til og med gratis i perioder. Jeg strakk meg også lønnsmessig for å dele litt mer på godene. Dette var som sagt ganske sjokkerende for musikerne, men jeg tror jeg kunne tillate meg å være slik av mange grunner.

Jeg var der primært  for å lære

Jeg hadde ikke ambisjoner om å bli den største stjernen i Kairo

Jeg hadde en tidsbegrensning på oppholdet mitt

Jeg kom fra en bedre verden som jeg kunne reise hjem til når som helst

Særlig det siste er få dansere i Kairo forunt, og desverre er det få som kommer utav en så drastisk konkurransekultur med sympatien i behold. Jeg holdt meg svært langt unna alle dansere og det har jeg inntrykk av at de andre gjorde også. I kretsen rundt Raqia Hassan traff jeg jo allikevel noen, og jeg lærte meg ganske fort å passe på alt jeg sa i nærheten av andre dansere. Dansemiljøet i Kairo er egentlig knøttlite, og ryktene om deg florerer.

Kjepper i hjulene.

Siden vi hadde lagt oss ut med de store gutta, opplevde vi etterhvert at de var litt ute etter å ødelegge for oss. Jeg fikk gjenfortalt masse ting om meg selv, som feks at min gamle agent hadde sagt at jeg ikke måtte ansettes der og der, og at en hadde sett Khaled hjem til meg i pysjamas! Det siste var jo mest komisk, men det at folk prøvde å ødelegge for oss var jo litt guffent. Det samme gjelder andre danserinner, selv om de ikke har så mye makt utover å spre usannheter og lumske rykter. Det som iallefall er sikkert er at ingen  dansere i Kairo ønsker deg velkommen hvis du vil jobbe der. Det tok litt tid å skjønne når en bare er en hyggelig trønder, de er ganske drevne skuespillere disse farlige kvinnene.  Deres eneste valg er å motarbeide deg, mens de agerer overstrømmende hyggelige. Så venninner er det lite av, og ingen informasjon kommer gratis siden du ikke kan ha en kollegarelasjon til noen.

Derfor har jeg intrykk av at alle som er ny i Kairo alltid må begynne på skratsj og prøve og feile helt alene. Synd, men sant.

Tilbake?

Etter å ha jobbet i Kairo i ca et år til sammen fant jeg ut at det var nok.

Jeg har kanskje gjort ca 400 Kairoshow og det sier jeg meg fornøyd med.

Skulle jeg blitt i flere år hadde jeg kanskje ikke opplevd så mye mer nytt, og jeg hadde kommet hjem som en mindre hyggelig menneske- det er jeg overbevist om!

Ikke bare selger du sjela di hver kveld uten  muligheter for påfyll, men du opparbeider paranoia, usunn konkurransementalitet og adopterer etterhvert det meste som er negativt for å overleve. Man må som regel hyle med de ulver man er sammen med.

Jeg hadde så lyst til å dra hjem mens jeg fremdeles var på bakken og fremdeles likte å danse. Det året jeg ga meg selv der nede klarte jeg å fullføre, og selv om det ikke høres så lenge ut, var det en personlig  bragd!

Jeg tror ikke jeg kommer til å jobbe i Egypt igjen, og jeg har de nødvendige relasjonene der som gjør at jeg kan fortsette å studere og lære mer fra der jeg bor. Jeg snakker nå egyptisk og fremdeles reiser jeg jevnlig til Egypt, men jeg  sitter igjen med et slags kjærlighet/ hat- forhold til landet etter å ha kommet så nært innpå det gjennom jobb, kultur og språk.

Så kan en karriere i Kairo anbefales? Jeg vet jammen ikke, det kommer vel an på hvem du er.

En ting er sikkert, jeg kan garantere at du har det bedre her hjemme. Men liker du litt smerte iblandet paljetter,intriger og rampelys ,så tenk over det.

Men lov å ring meg først for å få noen tips. Jeg kom heldigvis ikke til det stadium at jeg hater deg hvis du drar!

 

 

( Etter at denne artikkelen var skrevet kom det et vedtak i Egypt som forbyr alle utenlandske dansere.  Toget er derfor gått og jeg rakk akkurat siste vogna. Jeg er glad jeg fikk oppleve å danse der nede, spesiellt på grunn av dette. Rett etter jeg kom hjem, kom angrepet 11. september, og siden har underholdningsbransjen i Kairo slitt. Storhetstiden for dansere i Kairo er over. Vi får håpe på en ny vår. Kanskje hjelper det danserne der nede litt iallefall, at de nå får markedet for seg selv.)